Fra hytta vår i Sørvågen har vi alltid sett Støvla liggende som en urokkelig bauta og en drøm å utfordre. Fjellet har vært en del av utsikten, enten vi har gått ut med kaffekoppen om morgenen eller når vi har kommet tilbake etter lange turer i den friske lofotlufta. Noen ganger dekket av snø, noen ganger badet i gyllen november-sol, og på særlige vinterkvelder har nordlyset danset rundt den karakteristiske profilen — et umiskjennelig symbol på alt Lofoten rommer av rå skjønnhet.
Kvelden før, og de gode rådene
Bestigningen har stått på «må-gjøre»-lista helt siden hytta ble vår i 2022. Men Støvla gir ikke bort toppen sin til hvem som helst — snø og vær lager korte vinduer. Så da muligheten først kom, tok vi en prat med Øivind Arntzen, en av våre lokale venner og godt kjent i Sørvågens fjellverden. Han bød på gode tips, fortalte om tau og stiger, og gjorde det klart at turen kunne ta opp mot fire timer hver vei. Ikke en tur for den utålmodige eller uerfarne.
Tidlig start og septembermagi
Vi tok morgenkaffen tidlig. Septembersolen hadde allerede begynt å varme, og med sekken pakket begynte vi på de første høydemetrene — her skulle nesten 1000 klatres før toppen var nådd. Etter en times gange i lett terreng starter det virkelig. Vi kryper tidvis opp stigningen til lyden av en liten bekk som renner nedover den glatte fjellsiden. Etter nok en halvtime er vi oppe på det som kalles Understøvla.
Vi fortsetter i nordøstlig retning frem til vi ser ned på Fjerddalsvatnet. Tiden er igjen inne for nye høydemetere, og nå starter det virkelig. Ingen sti, ingen merker. Her er det utforsking, lokalkunnskap og en god mobilforbindelse som gjelder — særlig da vi plutselig stod midt i en steinrøyse og ikke skjønte veien videre. Telefonen til Øivind ga løsningen: rett vest og oppover, gjennom områder med mye småstein, rundt kampesteiner og partier som knapt så fremkommelige ut. Mobilen ga ingen støtte da vi måtte fire oss ned 20–30 meter i tau og finne feste i den glatte steinveggen.
Naturens egne regler
Lofoten gir og tar. Mens vi klatret hørte vi plutselig lyden av steinras som fylte dalen. Ikke rett ved oss, men like fullt en påminnelse om at her ute gjelder naturens egne lover. Mennesket er gjest, ikke hersker. De siste høydemeterne var et slit over stein og grus, og beina truet med streik. Men så, etter fire timer og 8,5 km i ur, fremstod varden og Støvlas aller øverste punkt, 824 meter over havet — først innhyllet i skyer, så plutselig i klar høstsol.
En utsikt for alltid
Utsikten fra toppen er ikke noe man glemmer. Hav i alle retninger. Vindstad innerst i Reinefjorden, Henningsvær der ute i det fjerne og Værøy og Røst mot horisonten. Matpakken smakte dobbelt så godt og bildene var mange. Men vi var jo bare halvveis — nedturen ventet, og fjellet gir ikke bort seieren lett.
På vei ned — og ny utsikt til egne bragder
Returen var ikke enklere enn oppstigningen — like høy puls, men av annen årsak. Flere steder måtte vi stoppe og undre oss over hvordan vi egentlig skulle komme oss videre, men vi fant veien og mestret utfordringene. Da vi kom ned og kunne beskue ruta vi hadde gått, var det nesten ikke til å tro. Etter et forfriskende bad i Sørvågvannet kunne vi slå fast: dette var vår mest utfordrende topptur så langt.
En ekstra takk til Øivind Arntzen for gode råd og tips — uten ham hadde ikke turen blitt like god. Denne opplevelsen har brent seg fast, ikke bare i beina, men i minnet. Støvla er ikke lenger bare en fjelltopp vi ser fra hytta — en drøm er oppfylt.
